Kjære Bjørg og John,
Ole og Elisabeth hilser!
Her sjekkes om svoren blir bra....
Endelig hadde vi greid å finne en helg for felles jakt med Solveig og Per Gonsholdt. 16.desember dro vi avgårde til det blide sørland for å finne en orrfugl eller tiur..... Det vi ikke hadde tenkt på var jo underlaget vi skulle gå på. Der var det nemlig snø med glass-skare på toppen, men ikke nok snø til å ha ski på. Så vi spaserte på bena og det hørtes ut som om vi hadde fulle cornflakes-poser under sålene. Kan tenke fuglen satt å lurte på hvor dumme det går an å bli.... Allikevel var vel alle hundene (ES Papageno, IS Funny, P Kuling og Yoko) i kontakt med fugl. Den beste av hundene var dog Papageno - han spikret en røy . Desverre var det så tett at Per ikke fikk felt den. Uansett så gjorde de smellene underverker på slitne hunder, så da holdt de en time til! =) Lørdagen viste seg fra sin værste side - snøstorm fra alle kanter.... Vi bestemte derfor å holde oss hjemme og heller kose oss med div. førjulsaktiviteter.
Da han Gunnar endelig ringte meg, sa han: "Nææh, han rakk no itj helt opp nei". Jeg ble nå ganske satt ut og lurte på hva som egentlig hadde skjedd. Han kunne da fortelle at dommeren var ikke den samme og at Andor gikk ganske fort ut av ringen. Jeg begynte å bli ganske ifra meg, og ville vite hva som sto i den der kritikken. Så sa Gunnar: "Slapp no av, han rakk ikke helt opp i BIS!!!"
Gratulerer så mye til Gunnar, Marit, Esten, Johanne og ikke minst til Andor!
Jeg kan begynne med "lille" Lussi, som har strukket seg i både høyde og lengde - forbi Yoko - og blitt en deilig og snill hund. Hun har fått vært med på nesten alle prøvene, bare for å øve seg på og gå i parti og bli vandt til alt oppstyret. Hun begynner å slippe seg godt ut i skogen og har pr. dags dato tatt 2 selvstenige stander.... - begge i bånd og begge med fugl.
Lussi øver seg litt på stand - denne gang på lemmen, og det teller ikke....
I løpet av høsten, har vi vært med på Sirdalsprøven, Vestfoldprøven, Forusprøven og Rogalandsprøven. Etter kun 1 treningsdag i fjellet og ca 2 uker etter siste valpen hadde dratt var vi igang. 
For 3 uker siden, dro vi opp på hytta igjen. Der skulle vi bare kose oss og bli ferdige med den innvendige ansiktsløftningen vi begynte på i sommer. Jeg sa til John at vi kanskje burde ta med skiene, men han blåste i barten og mente at det ikke var nok snø for å gå på ski... At han skulle ta så feil, drømte ingen av oss om. Der var det kommet mellom 40 og 50 cm. nysnø, og Lussi fikk seg et aldri så lite sjokk! Hva var dette for noe? Går det an å svømme i.....? Hun kom seg av sjokket og fikk tatt seg en liten runde. Tydelig forundret over den hvite massen....
Rogalandsprøven: Sist helg var det tid for skogsfuglprøve. Der var det bare Yoko og jeg som stilte på startstreken. John, Knut og Lussi hadde tatt turen opp til hytta for å kose seg og for å få opp noen hyller og en lysekrone. Tidlig på lørdagen starter Yoko ganske friskt ja, hun raser ut, jobber intenst og så blir hun borte. Etter en liten stund, hører vi en los laaaangt ute, og jeg prøver meg :"Det er nok den gårdshunden vi kjørte forbi" - ÆÆHH - går det an å få den litt tynnere? Så er det bare å jobbe iherdig med å få hunden tilbake - noe som gikk ganske greit. Etterpå gikk hun noe usystematisk - selv for dommeren, men fikk en ørliten sjanse til. Yoko forsto nok og tok vare på sjansen. Kun få minutter ut i 2. slipp, ser vi henne i en stram, intens stand. Jeg skyndter meg bort, gir reisordre. Hun knaller på og er komplett rolig i oppflukt og skudd. Deretter serverer hun en fin apport og dagen endte med en 3.pr.AK. Søndagen gikk vi på ettermiddagsparti. En nobel dag som inneholdt akkurat nok fugl. Yoko fikk starte showet - (noe som jeg ikke er glad i) Hun jobber iherdig nedi en "gryte" og fortsetter oppover på den andre siden. Der støkker hun en rugde som sitter å varmer seg i ettermiddags-solen og er rolig i oppflugt. Senere jobber hun seg oppover et godt stykke - det blir stille og jeg går for å se etter henne. På vei opp går ennå en rugde - uten at Yoko har skyld i det - Yoko kommer nedover igjen på motsatt side av der fuglen gikk, drar rett mot oppfluktsplassen og pådrar seg en tomstand. Hun går villig på og jobber videre i anvist terreng. Dommer forteller at når vi kommer opp på veien igjen er det innkalling. - DA smeller Yoko i stand, jeg får med dommer og hun reiser villig og presist rugde og er helt rolig i oppflukt og skudd. Apporten satt greit denne dagen også og hun ble avsluttet med en 2.pr.AK. ;-)
Atrix, som nå heter Atlas (på papiret), var en meget bestemt herremann. Når han la seg til var det bare såvidt at noen av de andre kunne komme i nærheten før han var frempå å sa fra at det ikke var plass til flere enn han der som han lå.
Atlas trivdes veldig godt ute i hagen. Når de andre sprang for fort, fant han på andre ting. Men siden blomsterbedet ble stengt etter mye graving, så var det bare å begynne å grave midt utpå plenen. Når det også ble fobudt, fikk ripsbusken gjennomgå ( til "morfars" store begeistring).
Når Yoko fyrte opp til "ball", var han ikke den første som ga seg. Men Yoko var som mødre flest... - hun skulle ha det siste ordet. Og det fikk hun.
Han var absolutt ikke bare tøff denne sjønnassen. Det var mormors "Chubby one" og Grommis. Han var verdens mest kosete gutt, og elsket å sitte på fanget. Når han var trøtt, kom han snuflende bort til nærmeste "2-bente" og viste tydelig at han ønsket en myk plass å hvile på... Han var også veldig opptatt av alle som kom på besøk, - barn spesielt. - og barna var ikke verre enn at de smeltet for ham med det samme....!
Som sistemann ut får man visse privilegier.... Atlas fikk delta i lek med alle 3 hundene i huset, dele pute med "Tante Lussi" og sove på "mormor" og "morfars" soverom - dog i bur.
Denne gutten vet virkelig å kose seg....
3 jenter sto forventningsfulle på Flesland og trippet..... Flyturen hadde gått kjempefint uten for mye lyd. Han fant seg fort til rette i sitt nye hjem og stortrives med den nye flokken sin.
17.sept. mottok vi denne mailen fra Stig : 
Hun ble født kl. 10.30 og veide 380 gram.
Hun var den andre som var med å plaget gutta ved leggetid..... Jentene slo seg sammen, lagte oppstyr, for å så legge seg på "plassen" sin i fred og ro, imens gutta sloss litt. Ellers var hun en veldig rolig valp som ventet på tur til å bli tatt opp fra kassen. Når hun var ca 5 uker, var det å gjøre fra seg på gresset - i alles påsyn - helt utelukket. Hun løp avgårde for å gjemme seg vekk i bak treet eller steinene før det "store" kunne skje.
Aya var en sosial og trygg liten frøken. Hun syntes det var stas med besøk og menneskelig kontakt. Hun likte veldig godt å fyre opp til lek, enten det var med kullsøsken, moren eller med oss .
Den siste uken var det bare to små igjen. Og de to greide å lage mer lyd enn alle 6 tilsammen. Jeg tror kanskje de to savnet de andre 4 som var dratt avgårde. men nå var det hennes tur til å reise. Aya bor nå sammen med sine nye foreldre, Lars og Ase Britt Haavik på Voksenåsen i Oslo. Turen østover gikk kjempefint med et par lufte-stopp over fjellet, litt matservering, og ellers sov hun ved siden av Aase Britt hele turen hjem. De er begge aktive på turer og Lars ser frem til å få en god jaktvenninne i fjellet.
Sønnen deres, Lars M Haavik, skal være med å hjelpe med jakttreningen og det er han som skal ta med Aya på jaktprøver når hun er klar for det.
Lars og Aase Britt er kjempefornøyde med lille Aya. Hun viser sin beste side når det gjelder mennesker, men er litt tilbakeholden med andre store hunder og hun syns det er litt nifst med lyder fra trikk og bane. Hun er en fartsfyllt og småfrekk frøken, som vet å stikke fort av hvis hun har gjort noe hun ikke skal. Ellers har hun allrede vært med på hytta på fjellet og funnet ut at mus er morsomme dyr....
12. sept. mottok vi denne mailen fra Lars, med bilde (over):
